Du våkner overbevist om at i dag blir dagen. Det blir det ikke. Det blir en tirsdag som alle andre, bortsett fra at du mister en sokk i vaskemaskinen for godt.

Du har bestemt deg for å være sta i en sak du egentlig ikke bryr deg om. Fortsett med det. Det er det eneste som holder deg oppreist for tiden.

Du vil prøve å forklare en komplisert tanke til noen som bare venter på at du skal holde kjeft. Du merker det halvveis, men fortsetter likevel. Skammen vil følge deg ut kvelden.

Noen vil spørre hvordan det går. Du sier "bra". Det er ikke sant, men det er kortere enn sannheten, og du er lei av lange samtaler i dag.

Du søker oppbakking for en avgjørelse du allerede har tatt. Når du ikke får den, later du som om du uansett mente det motsatte. Ingen blir lurt.

Du har ryddet i en skuff for å føle at du har kontroll over livet. Skuffen er ren, men tilværelsen er fortsatt et rot. Nøkkelen du leter etter ligger et helt annet sted.

Du vil bruke tre tiår på å velge mellom to middagsretter. Til slutt velger du den verste. Spis den i stillhet.

Noen kikker litt for lenge på deg på bussen. Du bruker resten av dagen på å planlegge hevn. Personen tenkte egentlig bare på hva de skulle ha til kvelds.

Du planlegger en spontan tur for å flykte fra pliktene dine. Billetten blir for dyr, og du ender opp med å sitte på kjøkkenet og stirre på en kald kaffekopp.

Du planlegger ukene fremover med et regneark. Universet planlegger noe helt annet, og det involverer en heis som ikke virker akkurat når du har det travelt.

Du får en idé du synes er genial helt til du sier den høyt. Stillheten i rommet vil henge der i flere timer. Gå og legg deg tidlig.

Du vil føle en dyp, uforklarlig melankoli over et tapt viskelær fra barneskolen. Det kommer ikke tilbake. Og det gjør ikke ungdommen din heller.