Draugens Daglige Spådom

Du kaster deg over et prosjekt som en besatt bison. Resultatet? Krøller ingen vil hjelpe deg ryde opp i. Utålmodigheten er din eneste evne, og den koster deg dyrt før kvelden. God fornøyelse med å samle opp skjønnene alene i mørket.

Du bruker halve lønningen på ting du ikke trenger for å imponere folk du ikke tåler. Kaller det selvomsorg. Halsen din holder en oljeplattform, men skipet synker likevel. God fornøyelse med gjeldsfellen.

Du snakker deg inn i en mulighet, ut av den, og inn i en ny – før lunsj. Dobbeltmoralen har sitt eget postnummer. Ingen vet hva du mener. Minst du. Ensomheten roper, men du svarer bare med en vits.

Du gjemmer deg bak sarkasme og gammel smerte. Kaller det selvvern. Egentlig venter du bare på at noen skal gjette at du er sur. Passiv aggressivitet på kunstnerisk nivå, men salen er tom. Nyt den stille bitterheten.

Du forventer standing ovations for å dukke opp. Verden snurre videre uten å spørre om din mening. Solen går kanskje opp i rumpa di, men det er bare gass. Det du kaller glans, kaller andre narcisisme.

Du bruker tolv timer på å lage prosedyre for hvordan du skal vaske oppvaskmaskinen. Null sekunder på å egentlig starte den. Perfeksjonismen er fengselet du har bygget, tegelt for tegelt, med dine egne tårer som mørtel. Ingen bryr seg om marginene dine.

Du veier fordele og ulemper til du puster for alle andre i rommet. Evnen din til å se alle sider gjør deg til dørklokke for andres meninger. Balansen du leter etter? Den ligger i bankkontoen: null.

Du graver etter hemmeligheter som ikke finnes, bare for å ha ammunition en regnværsdag. Paranoiaen har doktorgrad, men vitenskapen er pseudovidenskap. Du bærer giftet ditt som en medalje, men medaljen er lavert.

Du booker reise til Bali for å «finne deg selv». Ender med magetarminfeksjon og lånskuld. Frihetslysten er rømmen fra ansvar. Pila du skyter treffer alltid egen fot. Verden er stor, hjernen din liten.

Du klatrer over lik for å nå toppen av en trapp som går ingen steder. Kaller det karriere. Ambisjonen er en isbre som krasjer alt i sin bane, inkludert deg selv. Pengene du sparer kjøper ikke tid, men de kan kjøpe en fin gravstein.

Du står i regnet og forklarer for alle at regnet er en metafor for samfunnsstrukturen. Mens du blir våt gjennom. Eksentrisiteten er en maske for rædselen for intimitet. Du er ikke fremtiden, du er en glitch i matrixen.

Du drømmer deg bort til en verden der alle forstår deg. Våkner til at du har drukknet naboens planter. Empatien er en svamp som suger opp andres smerte, men du glemmer å vasse deg selv. Du drukner i paddelpoelen din.